Etter å ha mistet mye av evnen og troen på langsiktig planlegging gjennom pandemien, befant vi oss plutselig sent i sommerferien, med litt for mye energi og litt for få bokførte km på eventyrkontoen. Det var omtrent da vi kom over Henrik Alpers artikkel om den gamle kongeveien fra Gjøvik til Oslo. Etter en rask gjennomlesing kunne vi konstatere at selv om turen er hard nok, er den fullt gjennomførbar for glade mosjonister. Med andre ord, akkurat det som trengs for å gjøre et improvisert innskudd på kontoen for gode opplevelser.
Opplegget er like enkelt som det er rimelig: ta toget til Gjøvik og nyt et nesten uavbrutt strekk på 150 km med grusveier tilbake til Oslo, godt ispedd med høydemeter (2050 i følge vår GPS). Det skulle være fullt overkommelig å ta denne turen i ett strekk, men vi valgte å dele den i to etapper på 60 og 90 km. Se hele ruten under, hvor vi har slått sammen begge etappene.
Turen starter med noen rimelig friske klatringer opp fra Gjøvik, men bare etter 10 km flater det ut litt og man er omgitt av skogen.
Etter enda 10 km vestover tar ruten nordover, rett mot Oslo. Like nord for Trevatna kommer man ut på asfaltert vei. Riktignok er dette en fylkesvei, men det er lite trafikk, og det uansett bare å følge på like forbi Trevatna før man igjen forsvinner opp i skogen. Vi ga oss etter 60 km for dagen og slo leir ved idylliske Åstjern. Dersom man er av sorten som liker tak over hodet kan DNT Osbakken være et godt alternativ for overnatting. Dette er en ubetjent hytte som drives av DNT og som ligger ved østsiden av Skumsjøen. Et godt alternativ dersom det er ruskevær og man ikke ønsker å sykle så langt første dagen, selv om det vil innebære en liten avstikker fra hovedruten.
Fordelen med å raste ved Åstjern er at man dagen etterpå triller rett ned til Brandbu sentrum. Her kan man fylle på med niste, og ikke minst kaffe, for de som har glemt den hjemme (som vi gjorde). Om enn fin, føles den første etappen som en slags prolog. Det er på etappe to (grus)festen virkelig begynner, og ikke minst berg- og dalbanen mellom jordene i det flotte, men ganske kuperte landskapet. Heldigvis er det nok av flotte skuer å stoppe ved underveis for å få igjen pusten, med Søsterkirkene på Gran som et høydepunkt. Det er også på denne etappen man er inne på deler av Bergenske Kongevei.
Omtrent 40 km nord for Åstjernet står man helt ved nordenden av Nordmarka. Klatringen opp til Mylla er solid og vil nok være en spesielt stor prøvelse om man har kjørt over evne de første 100 km fra Gjøvik. Vel oppe ved Mylla føles det som å være tilbake i kjente trakter, med raske grusveier i slak helling hele veien tilbake til Maridalen, med noen hederlige unntak vel og merke, som for eksempel Dødarebakken.
Under 35 timer etter avreise var vi tilbake i hovedstaden, med det som føltes som et skikkelig eventyr bak oss. Vi hadde fått syklet på helt nye grusveier, i et landskap som er ganske ulikt fra det vi kjenner fra Nordmarka. Denne turen kan anbefales på det sterkeste! Takk til Henrik Alpers for turtipset, og ikke minst Emil Inversini som tidligere har syklet turen og delt ruten på Strava.
Litt praktisk om turen:
Distanse: 149 km
Høydemeter: 2 050 stigning / 2 120 helling
Veitype: For det meste fine og raske grusveier, noen dobbeltsporede grusveier, noe asfalt og en trillesti
Dekk: Definitivt grusdekk for å slippe å tenke på punktering. Vi rullet med 37mm
Transport: VY R30 til Gjøvik Stasjon
Mat og drikke: Restauranter og dagligvarebutikker i Gjøvik og Brandbu